Julebuffet på MS Oslofjord Buffeten rundt på 80 smaker

Det er noe helt eget og herlig gjenkjennende når høsten går over i førjulstid og vi etter hvert får «lov» til å ta for oss av alt vi liker med julen. Musikken, pynten, maten. Hele pakka! Når vi kryper inn i november begynner sansene våre så smått å bli klare for duftene av jul. Kjenne dampen fra pinnekjøttet kile i nesen og nyte duften av ribbe, surkål og medister. La det hele pirre sanseapparatet.

Den følelsen er så etterlengtet, og at da kokkene på MS Oslofjord mellom Sandefjord og Strømstad var klar med årets julebuffet, løp jeg og en matglad reisevenn om bord for å sette tennene i det vi ikke har smakt eller sett på snart et år. Vi ble med på 15.20-avgangen fra Sandefjord. Allerede før skipet la fra kai, var vi på plass i Commander Buffet, som var pyntet etter alle kunstens juleregler og som byr på rundt 80 ulike retter og produkter. Nå skulle smaksløkene få kjørt seg.

Et voksent anslag

Etter at vi forventningsfullt var blitt vist til vårt av en blid servitør, fant vi raskt frem til forrettene, grep en asjett og begynte å sondere buffetterrenget. Kaldrøkt laks fra Drammen, hjemmelaget gravlaks med dill og koriander, Oslofjords julegravede laks, sjøkreps, julesild, akevittsild, sursild, glassmestersild, rødbetsild, sursild og reker. Ja takk, litt av hvert – toppet med kokt egg, en liten skive ferskt brød, majones og en «dæsj» dillsenepp. Nam.

– En brillefin start, mente reisefølget, som allerede hadde reist seg for å fylle på med drikke. Man kan bli tørst av mindre.

Oj, den var saftig og svoren er akkurat så sprø som den skal være. Faktisk like sprø som prisen på ribbe i taxfree-butikken.

På det tidspunktet hadde jeg allerede siktet meg inn for en runde nummer to med forretter. Denne gangen steg jeg opp fra havet og inn på landjorda. Tallerkenen fikk besøk av en bit rullepølse, litt julesylte, hjemmelaget baconleverpostei, varmrøkt lammelår, sennepsglasert juleskinke og et par tynne skiver med fenalår. Da jeg reiste meg for å spe på med garnityr som waldorfsalat, rødbeter, syltet agurk, rødløk, sennep, tyttebær og remoulade, klarte jeg ikke holde meg. Jeg bare måtte teste ut et par skiver med spekeskinke.

Så startet det for alvor

På samme måte som jeg alltid kjøper årets første jordbærkurv – uansett pris, har jeg som prinsipp å smake på litt av alt fra årets første julebuffet. Reisefølget har det på samme vis. Forberedelsene våre besto i å hoppe over både frokost og lunsj, så selv om vi allerede hadde en hel symfoni av smaker på tunga, følte vi oss fortsatt fit for spisefight. Vi tenkte at med litt fornuftig adferd foran fatene, burde magen kunne tåle en voksen dose deilig varmmat. Men da vi tok et overblikk over alt vi skulle gjennom av varmmat, kom skepsisen snikende. Likevel – jeg gjøv løs på lutefisken med stor iver.

Lutefisk er gjerne noe man enten elsker eller hater. Reisefølget og jeg er elskere – av lutefisk altså – så vi var definitivt på rett sted. For den fisken som var dratt om bord over ripa og inn på buffeten, var  av det gode og faste slaget. En sleiv ertepuré, en liten potet og litt baconfett ved siden av og julestemningen rundt bordet var til å ta og føle på.

Nå var det bare resten igjen

– La oss ta fem minutter og noe å drikke. Jeg må innrømme at jeg begynner å kjenne trykket, sa jeg til reisefølget etter at jeg hadde lagt bestikket pent på plass og tørket meg dannet rundt munnen.

Hun var ikke uenig i forslaget, men det tok overraskende kort tid før vi var klare for ny dyst. For fra vindusbordet helt forut, var det farlig nært til de andre godsakene i varmmatavdelingen.

– Ribbe først, sa hun.

– Pinnekjøtt, sa jeg.

Vi gjøv løs på hver vår tradisjon og danderte på kjent vis med henholdsvis kålrotstappe til pinnekjøttet og surkål, rødkål, julepølse, medister, svensk prinskorv og saus til svineribba. Og litt mandelpotet selvfølgelig.

– Oj, den var saftig og svoren er akkurat så sprø som den skal være. Faktisk like sprø som prisen på ribbe i taxfree-butikken. Akkurat slik Fjord Line reklamerer med, gliste reisefølget. Så var det sidebytte. Ribbe på meg og  den vestnorske tradisjonsretten på henne.

Selv om det gikk på prinsippene løs, bestemte vi oss for å hoppe over veganalternativet soppstek med sautert sopp og valnøtter garnert med grønnkålchips. For ikke søren om vi skulle bli snytt for desserten. Vi hadde nemlig smugtittet på herlighetene på forhånd.

Ekstramagen svikter sjelden

Det begynte å bli trangt om saligheten i systemet nedenfor brystkassa, så vi bevilget oss en liten kaffepause mens vi nøt synet av Færder fyr som passerte på babord side.

Pausen tok imidlertid ikke lenger tid enn at fyret fortsatt var innen synsrekkevidde da vi satt fra oss kaffen, reiste oss opp og gikk til angrep på dessertbordet. Så mye for selvbeherskelsen. Jeg lastet opp med riskrem og bringebærsaus, mens reisefølget gjøv løs på MS Oslofjords julebondepiker.

– Mmmm. For en deilig avslutning på måltidet, forsøkte jeg meg til reisefølget.

– Avslutning, sa hun spørrende, reiste seg og gikk med bestemte skritt mot karamellpuddingen.

Hun var altså fast bestemt på ikke å forlate skipet før vi hadde vært innom alle fat og i sidesynet så jeg at det også ble fortært noen sjokoladeboller sammen med noe som duftet av varm gløgg. Jeg kunne ikke være dårligere. Så jeg fant meg en tallerken og lastet opp med med tallegio-ost, litt juleost, cheddar og en bit blåskimmelost. Brien var godt temperert og var i ferd med å bli god og myk kunne jeg se, så jeg tok en bit av den også. Når utskeielsen allerede var et faktum og vel så det, fylte jeg like godt opp med litt fikner, dadler, nøtter og en liten skje med eplechutney.

– Skal jeg ta med noen pepperkaker eller krumkaker til deg? Eller kanskje en berlinerkrans, spurte reisefølget. Selv hadde hun bestemt seg for å krone måltidet med en skål med multekrem.

– Kan jeg slippe, vær så snill, nærmest bønnfalt jeg mitt reisefølge.

– Smak på kransekaka da, i det minste.

– Å du hellige jul. Ok – en bitte liten bit da…

PS. Bare i Norge kaster vi 385.000 tonn mat hvert år. Det betyr rundt 73 kilo per innbygger. Så husk – ikke forsyn deg med mer enn det du klarer å spise. Vi ble stappmette på vår tur, men vi klarte å spise opp alt vi forsynte oss med 🙂