Julen har mønstret på Buffeten rundt på 80 smaker

Det er noe helt eget og herlig gjenkjennende når høsten går over i førjulstid og vi etter hvert får «lov» til å ta for oss av alt vi liker med julen. Musikken, pynten, maten. Hele pakka! Når vi kryper inn i november begynner sansene våre så smått å bli klare for duftene av jul. Kjenne dampen fra pinnekjøttet og rotmosen kile i nesen og nyte duften av ribbe, surkål og medister. La det hele pirre sanseapparatet.

Den følelsen er så etterlengtet, at da kokkene på MS Stavangerfjord og MS Bergensfjord omsider var klar med Fjord Lines julebuffet anno 2019, løp jeg og en matglad reisevenn om bord for å sette tennene i det vi ikke har smakt eller sett på snart et år. Vi ble med på 20.00-avgangen fra Tananger utenfor Stavanger. Allerede før skipet la fra kai, var vi på plass i Commander Buffet akter på dekk 7, som var pyntet etter alle kunstens juleregler. Nå skulle smaksløkene få kjørt seg. Etter hva vi ble fortalt, så skulle vi gjennom rundt 80 ulike smaksvarianter.

Her kan du bestille tur fra Vestlandet.
Her kan du bestille tur fra Langesund.

Et voksent anslag

I det vi forventningsfullt skred inn i restauranten fant vi raskt frem til forrettene, grep en asjett og begynte å sondere buffetterrenget.

Røkt ørret, gravlaks, varmrøkt laks, sjøkreps og og hjemmelaget sild i mange varianter. Ja takk, litt av alt. Toppet med både kokte egg, litt eggerøre, en liten skive ferskt brød, majones og den «dæsj» dillsenepp. Nam.

– En brillefin start, mente reisefølget, som allerede hadde reist seg for å fylle på med drikke. Man kan bli tørst av mindre.

På det tidspunktet hadde jeg allerede siktet meg inn for en runde nummer to med forretter. Denne gangen steg jeg opp fra havet og inn på landjorda. Tallerkenen fikk besøk av litt rullepølse, sylte, røkt skinke, morrpølse, og en aldeles utsøkt hjemmelaget «paté à la Provençale ». Da jeg reiste meg for å spe på med garnityr som rødbeter, sylteagurk, rødløk, grov sennep, tyttebær og en liten skje remulade, klarte jeg ikke å holde meg. Jeg bare måtte teste ut et par skiver med spekeskinke.

Reisefølget og jeg delte en tallerken der vi hadde blandet rødkålsalat med hasselnøtter, grønn salat og også litt grønnkålsalat med vinaigrette. Det satt en frisk prikk over forrett i-en.

Så startet det for alvor

På samme måte som jeg alltid kjøper årets første jordbærkurv – uansett pris, har jeg som prinsipp å smake på litt av alt fra årets første julebuffet. Reisefølget har det på samme vis. Forberedelsene våre besto i å hoppe over både lunsj og middag, så selv om vi allerede hadde en hel symfoni av smaker på tunga, følte vi oss fortsatt fit for spisefight. Vi tenkte at med litt fornuftig adferd foran fatene, burde magen kunne tåle en voksen dose deilig varmmat. Men da vi tok et overblikk over alt vi skulle gjennom av varmmat, kom skepsisen snikende. Likevel – jeg gjøv løs på lutefisken med stor iver.

Lutefisk er gjerne noe man enten elsker eller hater. Reisefølget og jeg er elskere – av lutefisk altså – så vi var definitivt på rett sted. For den fisken som var dratt om bord over ripa og inn på buffeten, var  av det gode og faste slaget. En sleiv ertepuré, en liten potet og litt baconfett ved siden av og julestemningen rundt bordet var til å ta og føle på.

Nå var det bare resten igjen

– La oss ta fem minutter og noe å drikke. Jeg må innrømme at jeg begynner å kjenne trykket, sa jeg til reisefølget etter at jeg hadde lagt bestikket pent på plass og tørket meg dannet rundt munnen.

Hun var ikke uenig i forslaget, men det tok overraskende kort tid før vi var klar for ny dyst. For fra bordet vi satt, var det farlig nært til de andre godsakene i varmmat-avdelingen. Vi kjente duften.

– Ribbe først, sa hun.

– Pinnekjøtt, sa jeg.

Vi gjøv løs på hver vår tradisjon og danderte på kjent vis med henholdsvis kålrotstappe til pinnekjøttet og surkål, rødkål, medister, saus og julepølse til svineribba. Og litt mandelpotet selvfølgelig.

– Oj, den var saftig og svoren er akkurat så sprø som den skal være. Faktisk like sprø som prisen på ribbe i taxfree-butikken. Akkurat slik Fjord Line reklamerer med, gliste reisefølget. Så var det sidebytte. Ribbe på meg og  den vestnorske tradisjonsretten på henne.

Vi la bånd på oss og spiste sakte, for vi skulle holde fast på prinsippene og smake på litt av alt. Og ikke søren om vi skulle bli snytt for desserten.

Derfor forsynte vi oss med et visst måtehold av fatene med frikadeller, andebryst, glasert skinke, lammekølle og ikke minst: med nydelig confitert andelår. Men nok til at vi begge skulle ønske vi hadde pakket en ekstra magesekk i bagasjen.

Ekstramagen svikter sjelden

Det begynte å bli trangt om saligheten i systemet nedenfor brystkassa, så vi bevilget oss en liten kaffepause mens vi nøt synet havets horisont som gled forbi.

Pausen hadde imidlertid ikke vart særlig lenge før vi satt fra oss kaffen, reiste oss opp og gikk til angrep på dessertbordet. Så mye for selvbeherskelsen.

Jeg lastet opp med riskrem med kirsebærsaus og karamellpudding mens reisefølget gjøv løs gelé med multekrem og noen julekaker til kaffen.

– Mmmm. For en deilig avslutning på måltidet, forsøkte jeg meg til reisefølget.

– Avslutning, sa hun spørrende, reiste seg og gikk med bestemte skritt mot fruktsalaten.

Hun var altså fast bestemt på ikke å forlate skipet før vi hadde vært innom alle fat. Jeg kunne ikke være dårligere. Så jeg fant meg en tallerken og lastet opp med med noen godt tempererte oster akkompagnert av diverse søtt, som fiken i portvin og nøtter i akasiehonning sammen med litt frukt.

– Skal jeg ta med noen smultringer og litt kransekake til deg? Eller kanskje noen peppernøtter, spurte reisefølget. Selv hadde hun bestemt seg for krone måltidet med noen goro og en kopp varm gløgg.

– Kan jeg slippe, vær så snill, nærmest bønnfalt jeg mitt reisefølge.

– Smak på sjokoladekaken da, i det minste.

– Å du hellige jul. Ok – en bitte liten bit da…

PS. Bare i Norge kaster vi 385.000 tonn mat hvert år. Det betyr rundt 73 kilo per innbygger. Så husk – ikke forsyn deg med mer enn det du klarer å spise. Vi ble stappmette på vår tur, men vi klarte å spise opp alt vi forsynte oss med 🙂