MS Bergensfjord Skipet som ikke får seile

Etter at det 32 000 bruttotonn store skipet var fortøyd og losset samme kveld, etter en rask runde tur/retur Kristiansand, har situasjonen vært alt annet enn normal på passasjerfergen.

Bråstopp

Det skal sies at allerede to dager tidligere, 14. mars, begynte restriksjonene med begrenset antall passasjerer, redusert crew og korreksjon i ruteplaner for mannskap og besetning. Ting var allerede i endring og situasjonen var uavklart. Men da kaptein Damgård, høyt der oppe på broen på dekk 9 trykket på bryteren og stanset de fire BV12PG Rolls Royce LNG-motorene klokken 17.00 den 16. mars, stanset samtidig de to propellene. Langt der nede i dypet under skutebunnen. To imponerende konstruksjoner, hver for seg med fire enorme og skarpe blad av bronse.

For langt tid fremover. Skulle det vise deg. Propellene har ikke rikket seg én millimeter på snart to måneder, og så og si hele mannskapet er sendt hjem. Ingen passasjerer har siden satt sin fot på skipsdekket, ingen har kost seg i barene, blitt godt oppvartet ved restaurantbordet eller gått en romantisk kveldstur på dekk før lugaren ventet.  For med korona-situasjonen, kom også reiseforbud og stengte grenser. MS Bergensfjord og tusenvis av andre skip ble arbeidsledige over natten. Det ble også veldig mange sjøfolk. Og mange andre sørgelig hardt rammete der ute.

Noen må passe på

Vi ønsket oss en stemningsrapport fra denne gjemte og glemte verdenen få kjenner til. Vi ville høre hvordan livet er om bord der både skip og arbeidsplass ligger stille og forlatt til kais i Hirtshals.

Men fullstendig forlatt er skipet ikke. Det kreves fortsatt noen hender i sving. Hender, som sørger for at helt nødvendige rutiner opprettholdes. Blant annet går det en person kontinuerlig rundt på skipet bare for å trekke ned i de mange hundre toalettene om bord.

Vakuumsystemet og andre systemer må være operative, klare til å yte maks i løpet av kort tid. For Fjord Lines ferger ligger i såkalt varmt opplag, noe som betyr at skipet skal kunne settes inn i drift i løpet av bare noen få timer.

Etter grundig håndvask, bøttevis med antibac og forsikringer om at vi har fortstått smittevernreglene til fulle, slipper kapteinen oss om bord med en raus gest. Om bord viser det seg å være ytterligere ni personer: én kokk, fire i maskinen, én navigatører, og tre matroser. Det er de eneste levende sjelene som er å finne inne bak det massive skroget og under dekk på det store skipet.

Savner å se havet passere

– Som jeg savner å sitte på broen her og se at utsikten forandrer seg underveis. Dessuten savner jeg alle gjestene og det å få lov til å vise dem hva vi kan. Husk at vi navigatører er veldig stolte over kunnskapen vår. Kunnskap vi til enhver tid har lyst til å vise frem, sier Damgård.

Han tror at, den dagen alt dette er over, han kommer til å tenke tilbake på denne uvirkelig tiden med å huske på hvor skjør tilværelsen vår faktisk er. Hvor lite kontroll vi har når krefter utenfor oss slippes løs og settes i sving. Sånt gir rom for ettertanke for skipssjefen.

– Det er uhyggelig å tenke på hvor raskt alt dette gikk. På rekordtid endret livet seg og alt vi kjente ble forandret, sier han.

På et øyeblikk endret livet og alt vi kjente ble forandret.

Litt lengre ned i skipet, møter vi matros Lisbeth. Også hun forteller om en merkelig tilværelse, der knapt noe er til å kjenne igjen. Arbeidsoppgavene består i å utføre vedlikehold og holde skipet klart til seiling.

– For meg går det mest i vedlikehold og aldri har vel dekksområdet vært mer tipp topp enn det er akkurat nå. Nå har vi tid til å være ekstra nøye og utføre oppgaver, som strengt tatt ikke er nødvendige, men som er godt å få gjort, sier hun.

Lisbeth forteller, som kaptein Damgård, at hun savner både passasjerer og kollegaer, men at de som er om bord får et tett og nært  forhold. Men hun vedgår at spekulasjoner om fremtiden, preger alle om bord. For ingen vet noe, men alle snakker om korona-situasjonen. Naturlig nok.

Helt alene i byssa

På babord side ligger det mange vil kalle «skipets hjerte» – byssa. Det er her all maten om bord blir laget. Normalt er det stor aktivitet og et yrende liv i byssa. Men nå er lyden av klirring i kjeler, røring i gryter, bysseradioen, samtaler om hva som skjedde på forrige friperiode og vennlige og kollegiale morsomheter mannskapet i mellom helt fraværende. Det eneste man hører er duren av ett og annet kjøleskap og av og til lyden av et par tresko som tasser over dørken.

Treskoene tilhører konstituert kjøkkensjef, Andreas.

Hvordan får du dagene til å gå, Andreas?

– Jeg lager samtlige måltider til oss få som er om bord og så holder jeg kjøkkenet parat, slik at den dagen myndighetene «trykker på knappen», så skal vi være klare til å mette mager og sørge for at gjestene får det de trenger.

Andreas forteller, som sine kollegaer, at han savner skipskameratene og skipsvenninnene sine.

Nå er jeg den eneste personen på dekk 7. Det føles merkelig.

– Nå er jeg den eneste på dekk 7 og det føles merkelig. I løpet av dagen, ser jeg kun folk når de kommer for å spise. Det er stusselig, men jeg er tross alt heldig som har en jobb å gå til hver dag, sier han og påpeker at om noen år når korona er historie, så kommer han til å tenke på denne tiden som en tid der man hele tiden lengtet etter det vi vanligvis ikke setter pris på: det normale. Aldri så galt, at det ikke er godt for noe.

Ansvarsområdene viskes ut

Gunder er førstemaskinist om bord på MS Bergensfjord og også for ham har hverdagen endret fullstendig karakter. Ikke det at han ikke har noe å ta seg til, men arbeidsoppgavene er ikke slik han kjenner dem fra hverdagen.

– Stilingsbeskrivelse våre er så godt som hvisket ut. Nå tar vi i et tak der vi måtte trengs. Jeg merker på kroppen hvordan jeg savner kollegaene mine og hvor flott hverdagen egentlig er. Det er en god lærdom, jeg tror vi alle kommer til å ta med oss videre. Så er det også positivt å se hvor stor viljen er til å hjelpe hverandre – uansett hva utfordringen er, sier han.

Førstemaskinisten sier at han kommer til å se tilbake på denne tiden som temmelig sørgelig og trist, men også som en effektiv påminnelse om at vi må sette pris på de små tingene som utgjør en normal hverdag.

Legger til rette

Det er naturlig nok total unntakstilstand om bord på MS Bergensfjord, som det er på veldig mange skip liggende ufrivillig til kai over hele verden. Men de få gjenværende besetningsmedlemmene forsøker å gjøre det beste ut av situasjonen og innretter seg som best de kan.

I Fjord Lounge, der det vanligvis er underholdning og glade gjester, har besetningen satt opp et bordtennisbord. Det er en populær avveksling for de 10 som holder liv i Bergensfjord om dagen.

– Små hendelser blir store, smiler Gunder.

Matros Lisbeth forteller at kreativiteten blomstrer blant de gjenværende av besetningen.

– Vi tar godt var på hverandre og finner på saker og ting vi vanligvis ikke har mulighet til.  Måltidene blir veldig viktige, for da får vi virkelig pratet sammen. Så gjør vi også en del sosialt når tidsplanen tillater det. Vi har blant annet vært ute og fisket torsk, som vi spiste til kveldsmat. Så dro vi en tur til Tversted og spise en is. Stor suksess! Som Gunder så riktig formulerer det; små ting blir store, sier den unge matrosen.

En ung matros som kun ønsker én eneste ting akkurat nå: Hverdagen tilbake!

Vi krysser alle fingre sammen med deg, Lisbeth!