MS Oslofjord Korona-fast i et halvt år

Vi tok turen for å besøke MS Oslofjord en dag i september, temmelig nøyaktig et halvt år etter at skipet ble lagt i ufrivillig opplag. Vi forventet å møte et dørgende stille skip, der det nærmest var litt skummelt og skremmende å bevege seg rundt i mørke korridorer og ganger. Det var riktig nok lite som minnet om skipet slik vi kjenner det, med yrende liv, en bugnende buffet, stor aktivitet med mange handlende i taxfree-butikken og barn som hviner av fryd i lekerommet. Men helt stille var det faktisk ikke.

For det er slik, at et skip som ligger til kai over en lengre periode, faktisk trenger et mannskap om bord. Riktig nok svært begrenset, men diverse systemer må holdes i gang. Et skip som blir totalt overlatt til seg selv, forfaller svært raskt.

Men hvordan er det å leve om bord i et nesten tomt skip og ikke ane når du kan få lov til å kaste trossene og seile av gårde?

Må logre litt med roret

På utsiden møter vi kaptein Nikolaj og 1. styrmann Joen. Begge to i arbeidsantrekk og blide som bare dansker kan være. De forteller om en arbeidshverdag som starter 07 om morgenen og som varer til klokken 19 om kvelden. For selv om skipet ligger til kai, er det mer enn nok å ta seg til. Arbeidsrutinene overholdes strengt de to ukene skiftet er om bord.

Det skal males, bankes rust, etterses, fikses ordnes og mekkes. Dessuten benytter mannskapet tiden til å foreta enkelte etterlengtede utbedringer. Som for eksempel å skifte ut alle vinduene i salongen helt akter, Fjord of Coffee.

Tar hensyn til naboene

Men hvordan får de dagene til å gå om bord? Selv om arbeidsdagene er lange, har døgnet fortsatt 24 timer. 

– Jeg innrømmer at det begynner å bli frustrerende, men utenom alle opgavene vi har, forsøker vi å holde motet oppe med trening, kortspill, bordtennis og fisking. Dessuten har jeg hatt med meg motorsykkelen min opp fra Danmark og har fått utforsket området rundt her en del, forteller Nikolaj.

Han er av dem som har gått skift om bord siden mars og som var med å stå til rors da skipet hadde et lite innhopp mellom Langesund og Hirtshals i juni.

Joen var permittert i et par måneder på forsommeren, men er nå en del av det faste mannskapet på 7. Antallet er ikke tilfeldig. 7 personer er det absolutte minimum myndighetene krever for at Oslofjord kan flyttes. Og det må hun. 2 ganger i døgnet snur kaptein Nikolaj og hans folk skipet.

Av og til peker snuta inn mot Sandefjord og av og til peker den rett ut fjorden.

Mye av vedlikeholdsarbeidet foregår på babord side, men om natten legges styrbord side langs kai, for ikke å forstyrre naboene på Thorøya. Kapteien forklarer hvorfor.

– Med styrbord side langs kaien, man vi koble skipet til landstrøm og dermed stanse dieselgeneratorene som kan sjenere naboene.

– Vi må kjøre baugpropellene, heve og senke visiret og logre litt med roret innimellom. Det er en del av rutinen, sier kapteinen.

Noe særlig mer action er det ikke å melde om fra svenskeferga.

Men at et arbeidslag på 7 hver eneste dag går rundt i skipet på jakt etter gjøremål, gir selvsagt resultater. Det er knapt den flaten som ikke er malt, og hele skipet er gjennomgått fra topp til tå flere ganger. Det er en slags evig runddans.

– Den dagen vi kan hilse våre kjære passasjerer velkommen om bord igjen, vil de møte et strøkent skip, sier 1. styrmann Joen.

Dotømming og måltider er høydepunkter

Foruten at skipet snus to ganger i døgnet, er Oslofjord dømt til et stilleliggende liv. For kapteinen kan på ingen måte ta med mannskapet sitt på en ørliten utflukt i Oslofjorden for å trekke frisk sjøluft og nyte horisonten. Nei, skipet må pent holde seg til kai på Thorøya. Med ett unntak. Omtrent én gang per måned får skipet dispensasjon til å fyre opp sine to Wärtsilä 8ZA40S-motorer, kaste loss og sette fart inn til fergeleiet i Sandefjord.

– Mange har sikkert sett at vi av og til ligger fortøyd ved fergeleiet og lurer nok på hvorfor. Det gjør vi fordi vi må tømme septiktanken vår inn i et lukket anlegg der inne, sier Joen.

Med en så stillestående tilværelse som et korona-fast skip lever, er den turen fra Thorøya og inn til byen et aldri så lite høydepunkt for gjengen om bord. Så rar har verden altså blitt, at man gleder seg til å tømme septiktanken.

700 kilo bacon

Er turene inn til Sandefjord et liten opptur, så er dagens høydepunkt naturlig nok måltidene. Hver dag disker kokken Kasper opp med diverse herligheter fra byssa. Den dagen vi er om bord, serveres det deilig fersk rødspette med kokte poteter, smeltet smør og en frisk, grønn salat til.

– Vi trenger skikkelig mat for å bevare musklene, gliser Nikolay og kaster innpå, der han sitter sammen med de andre helt forut i Commander Buffet og skuer innover Sandefjordsfjorden.

Men det er ikke hver dag det står fersk fisk på menyen. Husk at Osjofjord hadde en proppfull taxfreebutikk som bugnet av mat da alle gikk i koronasvart i mars. Det har, med andre ord, blitt mye kyllingbryst, pølser og denslags på menyen. Og bacon. Mye bacon.

– Vi hadde 700 kilo bacon på lager, fordelt på 6-7 mann. Det blir mye bacon på hver, sier Nikolaj og klapper seg på magen. Det skinner gjennom at både han og resten av gjengen om bord er en smule lei av bacon i alle mulige og umulige varianter.

I dag er det bare tørrvarer, godteri og drikke igjen i taxfree-butikken. Det øvrige er enten konsumert eller sendt over til de andre Fjord Line-skipene. Mange av varene nærmer seg utløpsdato og datomerkede produkter som snus og øl blir behørig destruert når den dagen kommer. Sånn er reglene.

Om bord konsumeres det nemlig ikke én eneste dråpe alkohol. Det er strengt forbudt.

Ansvarsområdene viskes ut

Selv om Nikolaj er kaptein, Joen er styrmann og Kasper er kokk, er tilværelsen slik de er vant til fra skipet, snudd på hodet. Ingen bærer uniform med striper på skuldrene og stilingsbeskrivelsene er så godt som hvisket ut. Alle tar vi i et tak der det måtte trengs. Her er det ingen som setter seg ned i stolen og hviler på rangen de har om bord. Sånt skaper naturlig nok samhold.

De som er om bord synes det er godt å se hvor stor viljen til å hjelpe hverandre og bistå med et hvert problem er. God lærdom som de kommer til å ha med seg den dagen propellene igjen snurrer, kapteinen blåser i skipshornet og MS Oslofjord setter fart mot horisonten.

– Vi gleder oss, sier gjengen på Oslofjord og går i gang med en ny arbeidsøkt etter at lunsjen er fortært.

De er ikke alene om å glede seg.